Mellom2permer I Dypet Dikt av Vannringer av Ellen Marie Vea

I Dypet – Dikt av Vannringer

Min reise

Skrevet av forfatteren av boka Dikt av Vannringer, Ellen Marie Vea

For å kunne fortelle litt om hvordan det er å leve med psykiske utfordringer må jeg først forklare litt om min reise. 

Mitt første traume skjedde allerede da jeg var seks år, men dette ble verken oppdaget eller tatt tak i da mamma var mer opptatt av å drikke og pappa bare så meg annenhver helg. Etter dette skjedde det ene traumet etter det andre i tillegg til at jeg hele perioden fra 1.klasse til videregående skole var skolens største mobbeoffer. Skolen reagerte ikke. Mine foreldre reagerte ikke. Ingen av de voksne i min omkrets reagerte. Jeg lærte tidlig at det å gi etter og «people please» var den tryggeste vei ut for meg. Dette igjen gjorde meg til lett offer for flere traumatiske hendelser, og den negative spiralen for resten av oppveksten min var skapt. (fortsetter lenger ned på denne siden, etter kontaktskjema.)

Boka er nå i salg

Format høyde 185 mm / bredde 135 mm
Antall sider 45
Pris kr 249,- + porto kr 69,-
Forfatter håper diktene kan være til hjelp for andre i samme situasjon 
Opplag: 200

Ved interesse, vennligst send oss en melding i kontaktskjemaet under og vi videreformidler kontakt.

     


     

    (Ellen Marie Vea`s artikkel fortsetter her) 

    Som et resultat av denne serien av uheldige hendelser har jeg nå Complex Post Traumatic Stress Disorder, eller CPTSD. Jeg er stadig på vakt, klarer ikke å slappe av, er mye sliten, stoler ikke på fulle folk – spesielt fulle menn, og jeg reagerer kraftig på plutselige høye lyder. Det sistnevnte er morsomt å være vitne til for andre og blir ofte møtt med latter, noe jeg forstår, men det er langt fra morsomt for meg. Pulsen øker, bringen gjør vondt og jeg spenner hele kroppen og bruker tid på å roe meg igjen.  

    Mitt første møte med DPS var mens jeg gikk på videregående skole. Jeg husker nesten ingenting fra den perioden da alt var så beksvart at det mørket fortsatt hindrer meg i å huske noe. Det jeg husker er at jeg ikke var klar for å snakke om traumene mine og fikk dermed ikke noe ut av behandlingen. Siden da har jeg vært inn og ut av DPS da de helst behandler pasienter som ikke har behov for mer enn halvannet år med samtaler. Hvordan mitt møte med DPS har vært er en helt annen historie enn den jeg vil fokusere på nå.  

    Hendelser i voksen alder 

    Jeg traff eksen min i samme periode som mamma døde, og da var det godt å ikke være alene. Som ei med masse i bagasjen allerede gjorde jeg meg fort veldig avhengig av ham. I tillegg hadde jeg gjennom mangeårig mobbing ekstrem dårlig selvtillit og syntes faktisk det var litt søtt da han sa at jeg var heldig som hadde en så snill, tålmodig og tilgivende kjæreste som ham. Jeg var jo tross alt overvektig med mange triggere, så det å finne noen som i det hele tatt orket å være sammen med meg var lykke. Trodde jeg.  

    I løpet av en periode på 3,5 år fikk jeg to nydelige barn, noe jeg ikke vil være foruten. Da jeg endelig fikk muligheten til å rømme fra et dårlig miljø, tok jeg den, men jeg fikk ikke med meg barna. Barnefars familie involverte barnevernet og kom med ganske kraftige beskyldninger både ovenfor meg og samboeren min. Her følte vi oss forhåndsdømt og ikke hørt, og det endte med en tapt barnefordelingssak.  

    Problemet med at jeg allerede var deprimert før barnevern og rettssak var at jeg ikke hadde krefter til å kjempe mot disse instansene. Jeg lot meg overkjøre de gangene jeg møtte dem alene, så det endte fort med at samboeren min var med på alle disse møtene. Jeg er også en konfliktsky person som heller finner meg i ting enn å ta det opp, noe som gjør at mine uheldige mestringsstrategier slår inn og gjør at motparten tror jeg er enig.  

    Mellom2permer-I-Dypet-Dikt-av-Vannringer-av-Ellen-Marie-Vea-Dikt1
    Dikt fra boka ‘Dikt av Vannringer’ skrevet av Ellen Marie Vea

    Så hvordan er egentlig livet mitt med CPTSD? 

    Jeg, som alle andre med psykiske lidelser, kan ha gode perioder der jeg fungerer tilnærmet normalt. Jeg kan ha en jobb, håndtere ettermiddagsaktiviteter og holde nogenlunde styr på hus og hjem. Disse periodene er veldig gode å ha, men jeg har aldri klart å stå i jobb i mer enn fire-fem måneder før jeg kjenner på angst og depresjon og blir sykemeldt. Dessverre har disse gode periodene blitt sjeldne og langt fra hverandre, så jeg er ikke i stand til å jobbe slik ting er nå.  

    Hverdagene mine består som oftest av at jeg sitter hjemme der jeg føler meg trygg. Med en gang jeg må ut på et ærend kjenner jeg at jeg blir sliten før jeg har kommet meg ut pga tankekjøret som har en tendens til å komme. «Hvem vil jeg møte på? Hva om jeg møter noen jeg ikke liker? Hva tenker de andre om meg? Hvordan kommer jeg meg fortest i trygghet hvis det skulle skje noe? Hva om noen ønsker å angripe meg? Hva om…?». Og slik fortsetter det og kan ende opp med panikkanfall og noen timer i senga.  

    De aller fleste gangene kommer jeg meg av gårde og får gjort det jeg skal. «Flink-pike-syndromet» trumfer ofte det aller meste, men det betyr ikke at turen går knirkefritt. Ute er det mange elementer som kan dukke opp, som plutselige høye lyder, ukjente og utrygge mennesker og alt det andre en by har å by på. Alarmberedskapen min slår seg på før jeg forlater huset og slås ikke av igjen før jeg er inne et annet trygt sted eller jeg har kommet hjem. Det vil si at hele kroppen min går og spenner seg hele tiden mens jeg er ute, tankene raser og hjernen (over)analyserer hver eneste minste ting jeg ser. Jeg er derfor ofte helt utslitt etter å ha vært på butikken eller noe lignende og jeg sliter ofte med lavt energinivå. 

    For å få bukt med høye plutselige lyder, som forøvrig nå har satt en stopper for å gå på kino, har jeg investert i noise cancelling headphones. De er utrolig deilig å ha på, og gjør akkurat som lovet. Problemet med å ha de på når jeg er ute er at jeg da ikke hører det hvis en bil, en syklist eller en som bruker elektrisk sparkesykkel nærmer seg bakfra. Det ender derfor med himmelhøy hopping, høy puls og de vanlige smertene i bringen da det plutselig kommer noen uanmeldt opp på siden min. Med andre ord, foruten behandling er det lite som hjelper mot triggerne mine uten at det skapes nye i prosessen.  

    Mangel på hjelp 

    Mens jeg skriver dette er jeg sterkt suicidal. Det som er viktig for meg at folk vet om de som er suicidale og som velger å ta sitt eget liv, er at de sjeldent gjør det av egoistiske grunner. For meg er det følelsen av at jeg påvirker mine nærmeste negativt, og at jeg ikke ønsker det for deres skyld.  

    Jeg har lenge forsøkt å få hjelp hos DPS Drammen, men da jeg har et såpass komplekst sykdomsbilde havner jeg utenfor de såkalte pakkeforløpene og får derfor ingen tilbud om hjelp til tross for selvmordstanker. Tirsdag 14.november fikk jeg nok et avslag på en henvisning og ble det for mye for meg. Jeg tok derfor det jeg hadde av tabletter hjemme i et forsøk på å ende livet mitt. Mengden tabletter var ikke nok, noe jeg burde ha skjønt, men det endte med tur i ambulanse til sykehuset. Derfra ble jeg sendt til akutt-team på DPS som sendte meg hjem uten tilbud om hjelp. Det eneste som endret seg var at samboeren min ble ekstra bekymret for meg samt at han nå har full kontroll over alle medisinene mine. 

    Som et forsøk på å hindre slike tanker som nevnt i lista over, og for å hindre et nytt forsøk, prøver jeg å okkupere hjernen min med andre ting, som håndarbeid, lydbøker og spill. Ofte sover jeg veldig mye da alt jeg gjør føles som om jeg gjør i motbakke og det sliter meg ut. Det jeg vet hjelper er å gå turer og å treffe venner, noe som er ekstra vanskelig å få til da alt jeg gjør er ekstra slitsomt. Jeg er derimot veldig heldig som har en samboer som passer på at jeg spiser, sørger for at jeg er litt aktiv i løpet av en dag og som “jager” meg ut av huset for å delta på passende arrangement. I tillegg skriver jeg dikt som en måte å sette ord på hvordan jeg har det. Som de du kan lese i denne artikkelen.  

    Mellom2permer I Dypet Dikt av Vannringer av Ellen Marie Vea Dikt2
    Dikt fra boka ‘Dikt av Vannringer’ skrevet av Ellen Marie Vea

    Tips til andre i lignende situasjoner 

    Fortell en eller flere av dine aller nærmeste om hvordan du har det. Du trenger ikke gå inn i detaljer, men fortell at du syns livet er litt ekstra vanskelig for tiden. Det gjør at du har noen som kan komme og holde deg med selskap, dra deg med ut på så enkle ting som handling og du føler deg muligens ikke så ensom.  

    I tillegg kan det være lurt å planlegge et kodeord som du kan bruke til den eller de du har åpnet deg for. Kodeordet brukes når du har det ekstra tungt, men orker ikke si det rett ut eller gå inn i dybden på hva som skjer. Kodeordet bør også være kort slik at det ikke krever alt for mye å skrive det i en sms eller en annen form for privat melding. Ved å gjøre dette senkes lista for å spørre om hjelp, og mye blir sagt med et enkelt ord. Dette ordet kan også brukes ute blant folk hvis det blir for vanskelig. Kodeordet kan i det tilfelle fortelle den du er med ganske mye uten at de rundt dere får med seg noe.  

    Det å åpne meg for noen var for meg å vise hvor sårbar jeg egentlig er. Dette er kjempeskummelt og ikke så lite krevende å gjøre, men hadde jeg ikke åpnet meg for samboeren min så hadde ikke han hatt mulighet til å jobbe i kulissene og hjulpet meg hit jeg er i dag. Ja, det er skikkelig mørkt nå. Nei, jeg ser ikke lyst på fremtiden. Men nå kan jeg gå en dag eller to uten suicidale tanker – det er en forbedring fra hvor jeg var for et par uker siden. Jeg får hjelp til å strukturere dagene mine, og jeg får nå ukentlige samtaler både hos NOK og hos det kommunale tilbudet Psykisk Helse og Rus. Dette er ikke tilstrekkelig hjelp på sikt, men de hjelper meg gjennom hverdagen. Den hjelpen hadde jeg ikke fått hadde det ikke vært for at samboeren min tok kontakt med disse instansene. Jeg hadde nemlig verken energi eller kapasitet til å ta kontakt selv.  

    For å runde av så kan jeg si at det å leve med en CPTSD – diagnose gjør at jeg har tilbakevendende depressive perioder av varierende lengde og alvorlighetsgrad. Dette er en av de diagnosene hvor jeg kan bli frisk, men sjansen er større for at det er noe jeg må leve med. Jeg har levd med disse utfordringene så og si hele livet mitt, og i retrospekt ser jeg at det var alltid nære venner som fikk meg ut av de verste depressive periodene mine. Det var de som stadig sjekket inn, det var de som fikk meg til å søke hjelp, det var de som holdt lommelykta da alt var som mørkest.  

    Så ikke isolér deg helt. Ikke hør på Styggen på Ryggen som vil ha deg ensom og alene. Ha minst én person som kan kaste livbøye til deg, gi noen muligheten til å være din klippe.